Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -

# Teksten denne uken's samling av prekner og veiledninger til dagens tekst .   Prekenene bringes på det språk, de er skrevet på   En er velkommen til at bringe prekener i forslag. Kristen Skriver Frandsen. (ksf@bbsyd.dk)   Jon Aalborg Bots- og bededag, 31. oktober 2010.  << Tekstbetraktning til Lukas 13,22-30 Denne teksten oppleves som støtende. Den rokker meg i min trygge overbevisning om at jeg har min sak i orden med Gud. Gjennom hele mitt liv som kristen har jeg lært, igjen og igjen, at jeg skal ingen ting gjøre, for Han har gjort alt. Så kommer denne teksten og sier “Kjemp for å komme inn!” – Vi hører om den trange døren, og Jesus sier i klare ord at mange som vil inn gjennom den, ikke skal klare det. Denne teksten lar oss ikke forbli rolige i den tanken vi så gjerne vil ha om at alle skal bli frelst, at alle skal være med inn til det himmelske gjestebudet. Her står det tydelig at så ikke er tilfelle. Jesus sier rett ut at det er noen, ja, til og med mange, som ikke skal komme inn. Likevel: Jesus avviser faktisk spørsmålet om det er få som blir frelst. Det svaret han gir, kan effektivt oppsummeres med “Fei for egen dør, ikke vær så opptatt av alle andre.” Men betyr det at det er en annen Jesus vi møter her enn ellers; en strengere Gud? Hvor er det blitt av Nådens Gud, vår gode Far, han som vi har lært om og blitt fortalt at vi kan stole på? Denne teksten gir oss ingen rettigheter. Vi er vant til å tenke at vi har rett til ting, ganske enkelt fordi vi er mennesker. Menneskerettigheter, lovfestede rettigheter, rett til sosialstønad, permisjon, rabatter og garantier. Vi har avskaffet det å stå med lua i handa – vel, i alle fall sier vi nå det, så lenge det ikke dreier seg om ulovlige innvandrere, rusmisbrukere og folk som av ulike grunner faller utenfor systemene vi har laget. I teksten sier Jesus svært tydelig til sine jødiske tilhørere at det handler ikke om rett i det hele tatt. De var åndelige arvinger av Abraham, Isak og Jakob – slik vi kanskje tenker at vi er barn av Paulus, Augustin og Luther. Og, står det, “[Da] skal dere gråte og skjære tenner, når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv blir kastet utenfor.” Her er det grunn til uro! Denne teksten rimer ikke. Den “klør ikke i øret”, som det heter – den er ikke behagelig. Det skurrer og skriker i dissonans og protest. Her er ingen vellyd, ingen vakre harmonier. Det er en tekst vi egentlig ikke vil høre, som vi ikke vil ta inn over oss. Den er rett og slett for ubehagelig, for forstyrrende og for krevende.  I dag er det Bots- og Bededag. Den er til for å hjelpe oss til ettertanke, og for å be til Herren om nåde for det som denne ettertanken avdekker. Hele den siste tiden i kirkeåret har retning fram mot den siste søndagen, den som kalles Domssøndagen. I år kommer den på 21. november Gjennom høsten tar vi fram og ser på de ubehagelige, urovekkende sidene ved det å være menneske, helt fram til vi blir minnet på de ytterste konsekvensene av ansvaret vi har for livene våre på Domssøndagen om tre uker. Akkurat denne dagen skal hjelpe oss å se tre ting: Det vi inviteres til, er fellesskap. Husbonden i lignelsen Jesus forteller, holder måltid der inne i huset sitt. Det er måltidsfellesskapet som er selve ur-bildet på Guds rike, framfor noe annet. Vår endelige mening og vårt mål er å leve i fellesskap; ekte, gode, ærlige fellesskap, med hverandre og med den Gud som skapte oss, han som selv er fellesskap av Fader, Sønn og Ånd. Denne dagen hjelper oss å ha målet for øye, og å se spor av det og strebe etter det i hverdagen. -        Alle ekte fellesskap er gudvillet og gode, men de krever også noe, nemlig en vilje til å delta med hele seg, åpent og ærlig, og til å la andre få rom til det samme. Alt som kan sperre for ekte kommunikasjon og fellesskap, det er Synd. Det gir seg uttrykk i alt vi har med oss av staffasje, av status, av utseende, rikdom, og høy egenvurdering. Synd er ikke først og fremst det vi gjør, men det at vi setter oss selv i sentrum. Derfor sa man i gammel tid at selve ursynden var hovmodet – for hva er det, om ikke nettopp det at vi setter oss selv i Guds og nestens sted. Denne dagen hjelper oss til å erkjenne ursynden i oss, både for oss selv, for nesten og for Gud. -        Den trange porten er den porten som ikke lar oss komme gjennom med vår egen bagasje. Vi må skrelle av oss og legge igjen utenfor nettopp det som vi tenkte skulle sikre oss på reisen. Det du forsøker å ta med deg, vil til slutt hindre deg i å komme inn. Vi kommer ikke gjennom porten med det, bare uten det. Denne dagen hjelper oss til å legge igjen bagasjen utenfor. -          Gud inviterer altså til fellesskap. La oss se på hva som skal til for å skape et trygt, ekte og godt fellesskap. Jeg tror det aller viktigste er at de som deltar, tør å vise fram hvem de egentlig er, og at alle rundt er villige til å ta imot dem, slik de er. Gjensidig åpenhet og velvilje – det høres lett ut, men det er svært krevende. Og liksom-fellesskap basert på status, rikdom, hudfarge, religion, kjendisfaktor eller alle andre ytre faktorer, skaper mer ensomhet enn fellesskap. Vi trenger altså noe som kan hjelpe oss til å legge av alle disse tingene, slik at vi kan møtes med hverandre og med vår Gud på en måte som gjør oss til ekte mennesker og lar oss få være de vi egentlig er. Bare slik kan vi være det vi er skapt til å være: mennesker i Guds bilde.   For å komme fram til det gode fellesskapet kreves det at vi legger igjen det som kan sperre, for samtalen og tilliten oss imellom. Nå etter prekenen skal vi sammen be de lange, innholdsmettede bededagsbønnene og synge Litaniet. Disse gamle bønnene lar oss sette fokus på en og en av alle de tingene som sperrer. I dem bekjenner vi for hverandre og for Gud at selv om vi har fått alt, også nåden, så synder vi, og frukten av vår omvendelse er ofte sørgelig lite synlig i våre liv. Vi har elsket mørket mer enn lyset, vi har misbrukt Guds skaperverk og vi har søkt vårt eget beste framfor vår nestes vel. Stridslyst og egenkjærlighet har fått plass i det kristne fellesskapet, og mange mister troen på grunn av måten vi lever på. Til slutt kommer vi ned til selve ur-synden, det at vi setter oss selv først, foran både Gud og neste. Og det vi ser da, er at når vi gjør det, mister vi også oss selv. For alt dette ber vi Herren om tilgivelse. Under skriftemålet, etter bønnene og Litaniet, når vi har erkjent, gjort bot og bedt om tilgivelse for alt det som tynger oss, kan vi komme fram og få høre og kjenne Guds tilgivelse og nåde forkynt direkte til oss, til hver enkelt, ved håndspåleggelse. Da kan vi få kjenne at vi blir hele igjen, at Gud gir oss vårt eget selv tilbake, renset for alt det vi trodde vi måtte ha, og med ny kraft til å leve rett med ham og hverandre. Vi vet selv hva som tynger oss, det skal vi ikke si ved alteret. Gud og vi selv vet hva det er. Når vi kneler på alterringen, kan vi kjenne på kroppen at Gud er god, og at han enda en gang gir oss av sin nåde og tilkjenner oss syndenes forlatelse. Jeg oppfordrer alle til å delta, selv om det er uvant. Det er en sterk opplevelse å få nåden forkynt direkte til seg på denne måten, og få hjelp til å legge igjen alt det som tynger utenfor døren til fellesskapet. Helt til slutt i dag feirer vi nattverd, som jo nettopp er måltidsfellesskapet med Gud og med hverandre. Der skal vi få en liten forsmak på den festen som Gud inviterer oss til i sitt rike. Kom og vær med i fellesskapet, sammen med alle de hellige i himmelen og på jorden, når vi mottar Kristus sammen. Ta bots- og bededagens alvor og uro med dere ut i hverdagen. Det er god grunn til at Jesus pirker borti vår selvtilfredshet og vår selvproduserte sikkerhet. Men vær samtidig trygg på at vi har en nådig Gud, en Gud som tar imot alle som kommer og søker fellesskap med ham, helt uten krav om egen bagasje. Suppl tekst