|
11.
s.
I treenighetstiden
Teksten_
Jerusalem, Jerusalem, du som slår
profetene i hjel og steiner dem som er
sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke
samle barna dine som en høne samler
kyllingene under vingene sine. Men dere
ville ikke.Så hør: Huset deres blir
forlatt og legges øde! For jeg sier
dere: Fra nå av skal dere ikke se meg
før dere sier:‘ Velsignet er han som
kommer i Herrens navn!»
Matt
23,37-39
Preken holdt
i Ørland og Hegvik Kirker 16. august 2020
Blå, blå planet!
Jesus gråter over Jerusalem. Den by, som
han vet blir hans død. Den by som rent faktisk ble
jevnet med bakken ca 40 år senere.
Han står på oljeberget og ser mot vest.
Fra den vinkelen er Jerusalem den dag i dag aller
mest vakker. Vi har nokk alle sett bilder av den –
er solen ved å gå ned, da ligger den i et gyllent
lys. Han så den vakre byen. Verdenstaden – den
eneste, de hadde av den slags i landet. Den så jo
ikke ut som nå. De imponerende murer, som vi ser i
dag – dem bygget tyrkerne, da de i 1500 tallet
erobrede den – og de hadde makten frem til 1917.
Den gyldne Omarmoske – den blev til lenge før i
begynnelsen av den muslimske periode fra midten av
600-tallet.
Jesus har sett på en by – også med mure –
som kong Herodes hadde bygget. Og han sett over på
Herodes tempel, som Herodes hadde oppført til Guds
og egen ære – til erstatning for kong Salomons
tempel, som ble revet ned i 587 f. kr.
Byen har ligget der – og i sin skjønnhet
på en måte vitnet om menneskets storhet. Dets
mulighet for å skape smukt, leve smukt. Men Jesus
kjente hva som gjemte seg. Vanlig ondskap,
maktsyke, dømmesyke, utnyttelse av hverandre – alt
så bekjent.
Han gråt – kjente dens skjebne – kanskje
ikke bare ante dens skjebne 40 år senere – men
århundrer frem?
[[Jerusalem
var
bitt jevnet med bakken minst to ganger,
beleiret 23, erobret og gjenerobret 44 ganger
og angrepet 52 ganger – forteller Wikipedia]]
Men hvordan skal det si oss noe – nesten
2000 år senere?
Kanskje vi skal tenke et annet vakkert
syn. Da mennesket for første gang kom ut i rommet,
å så jorden fra romskip eller fra månen, da ble de
dypt berørt av jordens skjønnhet. Den blå planet
kom den til å hedde nå. Den lå der i det dyp svart
universet. Så fredelig og fin!
Så skulle vi kanskje tenke Jesus stå der
på månen å si: Blå, blå planet. Hva er det dere
gjør? Ondskap mellom mennesker, ødeleggelse av
akkurat al det blå – og det grønne, naturen selv,
ufred og undertrykkelse. Rasisme, hat,
forfølgelse.
Jesus spør hvor ofte han og Gud gjennom
profeter har prøvd å samle menneskene, som hønen
omsorgsfull sine kyllinger – forgjeves. Men han
sir det jo for ennå engang å la noen får mulighet
for at høre den lokkende kallen. Og samle dem ut
av ondskapen. Og det var jo noen som lot seg
samle, noen som begynte på en annen måte. Det
vokste frem en kyllingflokk, som var annerledes.
Hvor det var kjærlighet, forsoning, tilgivelse,
omsorg, det hersket. Ikke lenger bundet til en by,
ét sted på jorden – men overall hvor den
kjærlighet ble tatt imot og levet, vokset den
frem.
Jesus taler om et avgjørende
vendepunkt:
Dere er skal ikke se meg før dere sier: Velsignet
er han som kommer i Herrens navn!
Det
varte
ikke lenge. Da han dro inn i Jerusalem på et
esel palmesøndag, lød ropet fra folket.
Velsignet er han som kommer i Herrens navn. De
så at her var en annen makt, end den som satte
skjel og murer – her var en makt med
forsoning, ikke med krig.
Det
er
det vi i ydmykhet gjentar ved nattverden.
Det er en prosess, som aldri hører opp.
Vi kalles igjen og igjen. Og vi har muligheten å
høre ham, og den virkelighet han ville mennesker,
skulle leve i og bæres av, kan vokse frem. Vår
planet kan blive lidt mere blå.
Sjeldent slår det igjennom på det store
politiske plan – men av og til blir noe bedre også
dér. Men rundt oss og midt i blant oss kan det
blomstre – og skal det blomstre.
Jeg vil til sist bare sitere litt av to
digt – et dansk og norsk
Der
truer
os i tiden
en ond,
usynlig magt:
vor egen
sikre viden,
som
sprængte med foragt
den
skænkede natur
og nedskrev
Adams billed
til skyggen
på en mur. ..
Nemlig da den første atombombe brennte
mennesker til bare skyggebilder på noen av de
murer, de stod ved, da den eksploderte i et
kosmisk lysglimt.
Diktet slutter:
En Adam i os alle
hver stormfuld jævndøgnstid
kan høre nogen kalde
langmodig, trofast, blid:
Mit barn, mit barn, giv agt –
alt er igen uprøvet
i dine hænder lagt. (Wivel)
Hengivelse i tro som svar på Guds kallen
åpner alltid for nytt liv, kjerlighet, fred og
glede – og vi kan da gjenta løftet i Nordahl
Griegs «Kringsatt av fiender»
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
Her sluttet preken
Men..
Prekener kommer sjeldent av ingenting –
tekstene nedenfor ligger som bakgrunnsinspirasjon
Den store danske, klassiske teolog
Regin Prenter minnet meg om kallelsens
prosessuelle karakter:
-
Han er kommet for at kalde syndere,
og Hans forkynnelse lyder ofte som en lokkende
kallen og innbydelse, som det illustreres i
hyrdelignelsen Joh. 10,3-4 [- og her i en
hønes bilde]. Derfor er kallelsen i N. T.,
selv om den især oppfattes som en engangs
begivenhet ved kristenlivets begynnelse, ikke
en fortidig og avsluttet handling. Men den
virker som nåtidig kraft. Skabelse og
Genløsning. Regin Prenter s. 523. -
-
Den lutherske presten i Betlehem,
Mitri Raheb, som åndelig talt må se på
Jerusalem henover den sikkerhetsmur, Israel
har bygget gjennom hele landet, har sin
særlige vinkel på forsoningen og freden:
-
- Jesus var opptatt av å forsone de
forskjellige grupper i landet. Han var klar
over, at det var en forutsetning for fred, da
han sagde: "Jerusalem, Jerusalem! .. (Matt
23,37-38).
Det er ikke tilfeldig at de tre synoptiske
evangeliene ender med en oppfordring om å
krysse grenser og nå ut til verden. "Dere skal
være mine vitner både i Jerusalem og i hele
Judea og Samaria og til den ytterste delen av
jorden" (Apg 1: 8). Hovedpoenget med de
paulinske brevene er evangeliet om Jesus
Kristus og dets konsekvenser for forholdet
mellom jøder og hedninger. Brevene er skrevet
av en som er i en slags identitetskrise - en
diasporajøde som hadde blitt forankret i
Kristus, som brakk ned fiendemurer og skapte
et nytt, inkluderende fellesskap der "det ikke
betyr noe å være jøde eller gresk, å være
slave eller fri, å være mann og kvinne ”(Gal
3:28). Det nye testamentet ender med visjonen
om en ny himmel og en ny jord med et nytt
samfunn, dannet av alle folkeslag og stammer –
akkurat med navnet Det NY Jerusalem. (Åb
5,9). Mitri Raheb: Troen og Imperiet.
Bibelen sett med palestinensiske øyne s.
83
Min preken forkynner ikke mye dom. Og
Guds hønemorkallen tror jeg ikke hører opp – når
perspektivet er helheten – den blå planet – så
lenge tiden står. Men for den enkelte kan det
bli stille – øret kan bli døvt – det minnet
Notto Thelle meg om:
Øystein Skauge har også det helt
individuelle perspektivet. Mennesket – du og jeg
- er den lille kylling, som kan be om ly under
vignene.
Skauge,
Øystein
Vi
skal snart syngje Lina Sandells vakre
kveldssalme: "Bred dina vida vingar". I sitt
første utkast på svensk brukte Lina Sandell
desse orda: "Bred dina vida vingar, / o Jesu,
över mig och låt din lilla kyckling / få gömma
sig i dig."*
Desse gamle, svenske salmeorda skulle aldri
blitt redigert om. Anten ho har gjort det
sjølv, eller vart utsett for press til å gjere
det. For her får ho verkeleg fram
omsorgsperspektivet som Jesus på så strålande
måte gjev oss eit møte med på denne
sommardagen. [2020]
Se mere
* Nu: og låt
meg stilla vila i ve og väl hos deg
|
